Allerede de eldste norrøne kilder (ca 1250), lar guden Tor besøke sin kollega Yme på dennes gård (Ymes gård – Ymestad – Emmestad – Emmerstad) for å fiske. Tor agner med et oksehode og lykkes å få selveste Midgardsormen til å bite på. En slik navnetolkning bringer stedet inn i en av tidenes store fiskeskrøner. Men rett skal være rett, hvis teorien stemmer om at mannsnavnet Yme er opprinnelsen til stedsnavnet Emmerstad, er det sannsynligvis en mer verdslig Yme som ga stedet navn.

En sikrere omtale av Emmerstad i litteraturen, om enn noe perifert, er da Hans Jæger i 1893 utgir ”Syk kjærlighet”. I boka beskriver han sitt forhold til Vera (Oda Krogh). Hun har sommertilhold nord for Hvitsten, og for å være i nærheten, losjerer Jæger seg inn hos Jensine i Bråtan, litt nord for Emmerstad. Det er ikke nettopp bokas hovedinnhold, men mot slutten av boka forteller Hans Jæger at han og fem andre klatrer opp i, og spaserer i, et byggverk som er bygd for istransport, ei isrenne. Renna gikk fra dagens badeplass midt i bukta, og ca 500 – 600 meter sydover ovenfor Emmerstad og opp til ”Kølabonn”. Strekningen har et fall på ca 60 meter. Til øverste startpunkt for renna ble isblokkene kjørt med hest fra Haugertjernet, en trase som naturlig nok fikk navnet ”Isveien”. Det er mulig isrenna hadde rekkverk, men det var uansett en vågal spasertur for de seks turgåerne, ettersom renna beskrives som glatt og hullete.
Isrenna var et økonomisk viktig byggverk nettopp i denne tiden Hans Jæger leide seg inn på Bråtan. Iseksporten hadde sin storhetstid fra 1850 til 1914. Hans Jæger bruker for øvrig navneformen uten r, Emmestad.

Sigrid Undset nevner ikke Emmerstad ved navn når hun gir ut romanverket ”Olav Audunson i Hestviken” 1925. Hun gjør det, som er dikterens privilegium, å skape et landskap hvor romanens hovedpersoner bosettes. Det er disse som er romanens budskap, rammen er en bisak. Sigrid Undset kaller Olav Audunsons boplass for Hestviken, men ut fra beskrivelsen av stedet kan det ikke være tvil om at det er Emmerstad hun ser for seg. Hestviken er navnet på ei vik med et bosted midt mellom Emmerstad og Hvitsten og passer mye dårligere enn Emmerstad når Undset beskriver Olav Audunsons bosted. Hun gir en meget god beskrivelse av hvordan Strandsåsen slutter mot syd og danner Emmerstadbuktas begrensning nordover. Her skal hun etter tradisjonen ha sittet og forfattet deler av verket. Hennes beskrivelse av ”Kverndalen” som begynner ved Mølen og følger Mølabekken oppover mot bygden, er svært gjenkjennelig. Hun lar tunet på Hestviken omfatte et blankskurt svaberg med bygninger på to sider, og hun lar et vass-sig inn mot fjøset tære på de nederste stokkene i det laftede huset. For en som husker hvordan dette vass-siget artet seg før det ble anlagt veg der 1956, og før fjøset ble revet i 1960, er dette forbløffende detaljer. Ellers forandret hun deler av landskapet, og gården er tillagt større ressurser enn en ordinær husmannsplass.

Ingrid Arnulf var journalist og forfatter, og leide noen somre rom på Emmerstad. Fra 1945 var hun i en mannsalder landets best bevarte psevdonym, og en legende som forfatter av spalten ”Klara Klok gir råd” i Alle Kvinner. Hun ble en stor beundrer av Emmerstad så vel som av beboerne. Lørdag 4. september 1937 skrev hun en artikkel i Nationen med tittelen ”Fredvikens beskrivelse”.

I tillegg til at stedet er gitt et annet navn i artikkelen, er også aktørene anonymisert. Unge Fredviken, Einar, var egentlig Erling Fæste som skimtes i skyggen bak mor og far Fredviken, Bolette og Georg Fæste. Ytterst til venstre sitter yngstejenta Gudrun som i artikkelen heter Bergliot. Bildet er nok tatt noen år før Ingrid Arnulf skrev artikkelen. Alf som i teksten heter Rolf og seinere ble en betrodd skipper hos I. M. Skaugen, er ikke med på bildet. Det er heller ikke Byfred, Ole Fæste, som hele sitt voksne liv drev kolonialforretning på Skillebekk.
Bildet viser også to av de tre piletrærne på tunet. I følge kemner og kunstmaler Karl Johan Holter fra Hølen, som besøkte Emmerstad sommeren 1950, var det en forordning fra Hollendertiden at strandstedene skulle ha tre piletrær hver.

Bjørn Linnestad utga 1988 ”Vestby og skutene”. Her forteller Linnestad at Thorkild Johannesen som førte barken ”Vestalinden” bodde på Emmerstad. Sannsynligvis har han bodd der fra 1865 til 1885. I følge folketellingene drev han ikke jorda, men hadde ei ku. Han var nok en drivende dyktig skipper, men ettersom han bare var hjemmeværende når skuta lå i vinteropplag, ble innmarka nødvendigvis noe neglisjert. Sannsynligvis er det han som bygget på den søndre delen av hovedbygningen på Emmerstad.

Truls Gjefsen utga 1995 en biografi over Finn Alnæs: ”Titan og Sisyfos”. I denne forteller han at Alnæs skrev sin prisbelønte debutroman ”Koloss” mens han bodde i ”Smedbukta” rett nord for Emmerstad vinteren 1961/62. Familien Bang stilte generøst sommerstedet til rådighet for denne ukjente unge mannen som manglet et rolig sted for å skrive. Disse månedene i Smedbukta er nok blant de mest harmoniske og produktive i forfatterskapet til Finn Alnæs. Det var mens han bodde her at han fikk beskjed om at Nasjonalteateret hadde kjøpt skuespillet ”Tilfluktsrummet”. Hele perioden var han nærmest daglig i kontakt med familien på Emmerstad, og det oppstod et vennskap som varte til Finn Alnæs døde på Lillehammer 1991.
Navnet Smedbukta er av mange forvansket til Smiebugten. Det har aldri vært noen smie der. Navnet har sin bakgrunn i at Martin Simensen som satte opp huset, sikkert i samråd med eieren av Hauger, Waagaard, var smed. Han satte opp huset for sin ugifte datter Karoline. Hun bodde der til sin død omkring 1925. Lorang Halvorsen fra Oslo som var behjelpelig med å legge inn strøm i Emmerstadområdet, brukte så Smedbukta fram til Tofte Cellulosefabrik omgjorde det til feriested for fabrikkens direktør Eilif Bang i 1952. Smeden Martin Simensen var forøvrig Ingerborg Fæstes oldefar.

Bjørg Fodstad utga 2001 boka ”Brystkaramellene – fra XU til Grini”. Fra å være hemmelig medarbeider i den norske militære etterretningsorganisasjon XU hvor absolutt diskresjon var livsviktig, legger hun fram sin historie hvor hun ikke legger skjul verken på steds- eller personnavn. Hun beskriver hvordan hun kjente Emmerstad fra før krigen, og hvordan hun og medarbeidere kunne trekke seg tilbake fra det konstant spenningsfylte Oslo til det mer rolige veiløse stedet Emmerstad. Men også der kunne det være dramatisk nok (s.65 - 67). Boka er en velskrevet fortelling om hvordan enkeltmennesker bidro til å beseire okkupasjonsmakten.

Atle Næss utga 2009 boka ”Din nestes eiendom”. I denne tegner Næss et bilde av samfunnet tidlig på 1600 – tallet, og lar handlingen springe ut fra spenninger mellom nabogårdene Strand og Hauger. Emmerstad er rett nok bare nevnt perifert, men det tegnes et interessant lokalt tidsbilde.

Tittelen på dette siste verket for stå som et apropos til eierskapet av Emmerstad.. Verden er ikke alltid som den burde være.